S.O.S.

Kjaere trofaste lesere!

Her kommer et livstegn fra oss. I skrivende stund sitter vi paa en bortkommen oey, Ilha Grande. Dette skulle vaere et paradis, men grunnet regn og stiv kuling har ikke stedet akkurat vist seg fra sin beste side. Vi foeler oss strandet og det hele minner oss mest om LOST. Vi savner Rio.

I Rio har vi bodd paa et svensk og koselig hostell, fylt med skandinavere. Stedet ligger et spydkast i fra Ipanema beach hvor vi har hatt noen fantastiske dager i sola. Sjoeen er forfriskende varm med fantastiske store boelger. Selvfoelgelig har vi ogsaa tilbrakt en dag paa den beroemte nabostranden Copacabana. Strendene her en vakre, til tross for at de til enhver tid er fylt med ivrige selgere som lurer oss til aa kjoepe is, brus, vann, snacks, mat, grillet ost, ananas, tyggi, strandtepper, solbriller, bikini, smykker, solkrem, tatooes eller strandleker. Vi pruter etter beste evne og foeler selv vi har gjort noen gode kupp.

Av turistattraksjoner har vi til naa vaert paa sukkertoppen, som er hoey topp med utsikt over Rio. Vi har ogsaa vaert paa den kjente fotballstadion Maracana, der vi fikk se en kamp mellom Flamengo og Botafago og oppleve ekte brasilliansk fotballstemning. Utrolig nok ble vi alle revet med.

Vi reiser tilbake til Rio paa torsdag, hvis vi finner ut hvordan vi kommer fra denne oeya... Planen er aa tilbringe de siste dagene av ferien i Rio. Vi har det veldig bra, men noen mer enn andre gleder seg til aa se igjen kjente og kjaere.

Manikyr

Et steinkast fra der vi bor tilbyr en liten salong manikyr for den nette sum av 30 kr. Dette måtte vi selvfølgelig bare benytte oss av. Både hender og føtter fikk pleie og stell, og resultatet var der ingen ting å si på! Aldri har våre sykepleiehender sett bedre ut!


Anne Line mener mor bør være fornøyd nå...!


Ragnhild og Grete nyter god fotpleie.


Tørkeprosessen...


Resultatet!


Quiz 2: Hvem er hvem?

Er man på jentetur, så er man på jentetur! Dette var helt supert!

Morretes

Tidlig lørdag morgen gjorde vi oss klare for det vi trodde skulle bli en idyllisk togtur gjennom skog og kratt på vei til Morretes - en by kjent for sin hverdagslige sjarm og anerkjente rett (Barreado). Da vi ankom togstasjonen 08:00 etter å ha kavet oss gjennom regn, hoppet på en buss for 100m før vi fikk tak i taxi til togstasjonen, fikk vi vite at toget vi skulle ta var "kapott". Kjipt - hva skulle vi gjøre nå?


Heldigvis (for Maries skrale lommebok) fikk vi pengene igjen og kunne glede oss over at en buss skulle samme vei bare en time senere.


Vi visste selvfølgelig å nytte tiden godt- MAT. En nydelig frokost ble fortært på stasjonen.


Etter en times busstur ble vi satt av på en bensinstasjon ut i intet og overlatt til oss selv. Forvirret, bortkomne og forfjamset tok vi beina fatt og fant til slutt "sentrum", buss-stasjonen og turistinformasjonen.


Vi vandret gjennom idylliske gater, kikket på nips, besøkte en katolsk kirke og smakte på bananchips før vi endte opp på en fancy resturant ved elvebredden. Her skulle vi endelig få smake på Barreado, retten som staten Paranà er kjent for.

Her er en gjennomgang av hvordan retten skal tilberedes:


1. Ha først noen skjeer mel i en dyp tallerken


2. Fyll så på salt kjøttmasse som har kokt i leirkar i 24 timer.


3. Rør godt sammen til det blir så kompakt at tallerken kan holdes opp-ned over hodet.


4. Tilsett kokt ris og friske bananskiver.


5. Bon apetit!!


I en koselig butikk fikk kaffikonene seg en god kopp Illy-kaffe og handlet trebestikk og kjøkkenredskaper før turen gikk tilbake til Curitiba.

En fin tur.

17. mai

Nok en gang var det feiring her i Curitiba. Selv om vi befinner oss på andre siden av jorden, er det ingen hindring for å feire nasjonaldagen!


Dagen startet med felles frokost og nasjonalsang. Nok en gang fikk vi mulighet til å pynte oss med party-smykkene våre :)


Etter frokosten måtte vi selvsagt gå i 17. mai tog!!! (til middagsbuffeten)


Vi feiret videre på vårt stamsted. Med en nydelig middag og en dessert buffet som ikke kan beskrives med ord, til den nette sum av 30 kroner!


Utrykket til Grete sier vel noe om hvor bra desserten smakte :)


Tradisjonen tro måtte vi jo ha is på 17. mai. Dette året valgte vi den italienske sorten, siden vi er i Brasil.

Det er deilig å være norsk i Danmark, men også i Brasil. Hipp hipp hurra!!!!

Acridas

Acridas er plassen vi tilbringer mye av vår praksistid. Dette stedet er et slags barnehjem hvor barna bor hos fosterfamilier inne på et område. Vi har som oppgave å være hos hver våre familier hvor vi leker med barna.


Hver onsdag er det en samling med alle barna fordi mødrene har en egen samling. Dette er en slags søndagsskole hvor vi ber, synger og hører bibelhistorier sammen. Til vanlig har 19 åringen Diego ansvaret for denne samlingen, noe han gjør frivillig. Han gjør en kjempe jobb! Vi bidrar så godt vi kan til tross for språkproblemer, men heldigvis kan Diego litt engelsk.


Diego forklare barna hva de skal gjøre.


Diego sammen med noen av barna.


Marie hjelper til under dagens tegneaktivitet.


Til tross for mange barn i hver familie virker det for oss som det er lite krangling.


Ragnhild og Marcos

Barna er overraskende tillitsfulle overfor oss. De hopper, klenger, koser, snakker og ler sammen med oss. Vi blir også tatt veldig godt imot av familiene. De disker opp med kaker, kaffe, mat med mer og er veldig gjestfrie. Vi synes det er givende å tilbringe tid sammen med disse familiene. Det er fasinerende hvor godt det går an å være sammen uten å snakke samme språk.

Bursdagsfeiring

Bursdagsbarnet trodde dagen skulle bli bra, men den ble helt fantastisk. Først "feiret" Ragnhild, Marie og Anne Line dagen sammen med noen av Curitiabas uteliggere, noe vi sent vil glemme. Mens vi var der stresset Anne Synnøve og Grete rundt i byen for å forberede et surpriseparty for Anne Line.


På kvelden gikk vi på Pizza Hut og spiste et bedre måltid. Anne Line ville selvfølgelig ha dessert, men det var ikke snakk om... Anne Line ante noe hemmelighetskremmeri her. Da vi kom tilbake til leiligheten var det dekket på med hatter og stas, reine barnebursdagen:)


Jentene på Pizza Hut


Og ikke nok med dette, de hadde kjøpt verdens mest deliciouse kake jeg noen sinne har sett. Den smakte like godt som den ser ut til! Kvelden var utrolig hyggelig med mye latter og glede (og fulle mager).


Anne Line, endelig 23 år!

Legg merke til de fine smykkene. De var kjøpt inn for annledningen ettersom vi ikke har med oss noe å pynte oss med.

Jeg, bursdagsbarnet må få takke mine kjære venninner for en alldeles fantastisk feiring, dette var så moro. Jeg ble virkelig vartet opp!

Feliz aniversario!

Anne Line har bursdag i dag!! Hurra hurra hurra!! Hun blir 23 aar og gratulasjoner (og donasjoner... haha) mottas med takk!



Hvordan dagen blir markert er ikke enda helt bestemt, men blir til etter hvert slik brasilianerene liker det. Bursdagsbarnet tilbringer dagen sammen med Ragnhild og Marie paa et senter for uteliggere der de skal synge under andakten og spille domino.

Gratulerer med dagen, Anne Line! Vi er veldig glad i deg!

Hilsen alle oss Ass, Gretchen, Mary og Hadji

Foz do Iguacu

Etter 10 timer på en gyngende crazy-kjørende buss med en spyende unge rett bak oss, ankom vi hostellet der vi har overnattet i to netter.

Vi nøt en medbrakt frokost før det var avgårde til fossen!! Trøtte som vi var, hadde ingen av oss 4 fått med oss at vi skulle få egen privtsjåfør inn i nationalparken så vi tok lokalbussen til inngangen og møtte en mann som var veldig ivrig etter å ta oss med inn i parken. Hans store iver forstod vi jo først etterpå da han kjørte oss helt hjem til hostellet og vi fikk forklart at han skulle kjørt oss begge veier.. nåvel.

Det første vi var med på var en type safari inn i en jungel sammen med noen gale, godt voksne brasilianere og vi endte opp der vi skulle ta båt inn under fossene. Vi ikledde oss noen "lekre, luftige" raincoats.

Båtturen var en vill opplevelse! Vi ble kjørt tett innpå fossene og ble skikkelig dusjet i det brune elvevannet. Tid til fotografering ble det også.

Etterpå kunne vi gå rundt på noen "bro-stier" rundt på hele området og se fossene fra alle slags vinkler. Første dagen så vi fossene fra Brasil-siden, mens vi andre dagen var i Argentina.

Det var en ubeskrivelig opplevelse og vi har ikke ord, verken da eller nå til å forklare. Det bør rett og slett bare oppleves!

Vi ble veldig våte, men hva gjør vel det så lenge det er sol og 25 grader + til å tørke i!?

Det var en fantastisk naturopplevelse som vi gjerne skulle unnet våre kjente og kjære å få oppleve! At least we got it on tape!

Til slutt en hyllest til våre mødre! 13 mai er "Dia des Maes" (morsdag) her i Brasil noe som blir slått stort opp. Feliz dia des Maes!!

Ellers må vi bare få si at vi virkelig føler en god beskyttelse over oss mens vi er her borte. Ting ordner seg til på underfullt vis - alt fra hva vi får oppleve i praksis, mennesker som dukker opp akkurat når vi trenger dem og snakker engelsk, tysk, eller at de ikke snakker noe "forståelig", men spør om vi trenger hjelp til å velge kylling eller kjøttdeig-boller eller viser oss veien eller den rette bussen dit vi skal uten at vi har bedt om hjelp.

Nå venter vi Marie hvert sekund og gleder oss veldig til å sette henne inn i denne, noe merkelige verden vi lever i!

Oi!

Skulle bare meddele at vi denne helgen befinner oss ved Foz da Iguacu. 22:15 i kveld setter vi paa en nattbuss, som tar oss ti timer rett vest foer vi skal av og nyte dette fabelaktige synet av noen fosser. For litt info kan dere jo lese denne bloggen om igjen.

Sent soendag kveld er vi tilbake og klar for aa ta i mot Marie som kommer paa mandag! Bem vindo! (velkommen).

Oi betyr "hei" her i Brasil. Litt plagsomt.. vi sier paa en maate oi (evt hei) hele tiden...

Godt og blandet

Mandag var vi paa Acridas, stedet vi skal vaere mest i praksis. Vi kommer naermere tilbake med info og bilder herfra naar det lir paa. Regina, dama som viste oss rundt paa Acridas tok kontakt med Thomas. Han er en sveitsisk, godt voksen kar med kone og barn som har bodd i Brasil 12 aar. Han arbeider i slummen og ville gjerne ha oss med aa vise hva han driver med. Thomas snakket (til vaar store glede) tysk, saa vi fikk praktisere vaare godt gjemte tysk-kunnskaper.


Vi fikk se huset hvor de har "soendagsskole", skole, spiller spill og leker med barna og fikk hoere om prosjektet der kvinner tjener 5 real (15 kr) for aa pynte ett par hawaianas-sandaler med perler.


Slik saa mesteparten av husene ut. Det bor omlag 750 familier i dette omraadet.


Etter turen med Thomas ble vi satt paa en buss hjem. Paa grunn av feil i forklaringen ble det diverse komplikasjoner, men ved aa spoerre, peke, mime, sjarmere og fnise kom vi oss til slutt helskinnet hjem.


Vi har funnet vaart stamsted. Nydelig eat-as-much-as-you-like middag-og dessertbuffe for bare 36 kroner!!


Soete jordbaer med flyyytende sjokolade. Her trengs ingen quiz.


Kristne nordmenn i utlandet = vafler.


Her er Anne Line og Anne Synnoeves vekkerklokke. Et tutende tog som hoeres ut som et helikopter inn i stuen!


Vi feiret frigjoeringsdagen med aa kose oss paa et frukt-noetter- og groensaksmarked der de hadde minibananer, groenne appelsiner, bittesmaa chilli og gigastore plommer.


Appelsiner og plommer.


Da det oeste ned saa vi ingen annen mulighet enn aa tilbringe dagen paa shopping-mall Mueller!

Vi har det fortsatt fint, "prater portugisisk som bare det", spiser og sover.

Ciao ciao

Sightseeing i Curitiba

Til tross for at vi ble vekket av bikkjer og tog en tidlig lørdags morgen, har det i dag ikke vært noe å utsette på humøret. Våre bønner har blitt hørt; sol og 25 grader!! Helt perfekt for våre bleke kropper og for dagens program: være turister.

Dette er Mona, vår mentor, dyktige privatsjåfør og i dag vår fabelaktige turistguide. I løpet av 4 timer viste hun oss alle Curitibas viktigste severdigheter.


Første stopp; det berømte operahuset.


Vi besøkte en av Curitibas 26 parker. Only 25 more to go!!

I dagens park nummer to hadde vi det moro med å jage disse rare dyrene som heter noe på K, ut i vannet.

Vi visste ikke at bever-rotte-grevling-villsvin-dyr kunne stupe.


Vi var 109 meter over bakken i et tele-tårn der vi fikk se Curitiba i sin helhet. Byen rommer ca halve norges befolkning.



Dagens tredje park. Botanisk hage der vi også fikk se et nytt dyr som vi ikke har bilde av.

Brasilianerne har virkelig skjønt seg på mat. På toppen av kjøpesenterne finnes det en egen mathimmel. Restauranter og matsjapper ligger på rekke og rad, og man kjøper mat hvor man vil, men likevel sitte sammen og spise som one big family sammen ca 500 andre matglade. I dag prøvde vi ut en spektkulær buffè, hvor man tar det vi vil ha og betaler for antall gram (evt kilo).


Gretes fangst.



Dagens quiz; likte Grete maten?? a) ja b) nei c) litt


Vi kan ellers meddele at vi har lært å si hva vi heter på portugisisk.

We will survive.